Etter Marte og Kristine kom tilbake fra Gulu, hadde vi ca en uke på babyhjemmet i kampala sammen. I løpet den uken fikk vi alle vært en tur i Suubi. Det var veldig gøy for oss alle. Det er utrolig vakkert ved babyhjemmet i Suubi, det ligger oppe på en stor topp, slik at du får en utrolig vakker utsikt utover. Det var gøy å se igjen mange av de barna vi var med før vi dro til Gulu, og se hvor store de har blitt. Watoto pleier å gjøre det slik at de forflytter de friske barna fra 4 mnd og oppover fra babyhjemmet i Kampala til de andre babyhjemmene, så lenge det er kapasitet der. Så mange av ”våre” barn har blitt flyttet opp til Suubi. Så det var gøy å se dem, og du verden det er utrolig hvor fort barna vokser på en måned! Ellers så har det vært veldig mange voluntører på baby-hjemmet i Kampala, så vi har fått lov til å ta med barn ut på tur så og si hver dag, noe som er veldig koselig! Vi føler oss som mammaer mye av tiden., og det er digg å kunne få litt alene-tid med babyene.
   På onsdag kveld fikk vi beskjed at vi kunne dra opp til Gulu på torsdag morgen hvis vi ville. Det ville vi. Så da var det å pakke ned alt igjen, og klokka 9 på torsdag var vi på veien igjen. Vi alle synes at det var litt rart å komme tilbake, men det var utrolig godt også. Vi er ganske slitne etter å ha jobbet 100 % i 3,5 måned, så det var godt å komme opp til Gulu. Selv om vi jobber like hard, er livet her mye roligere. Litt mer Afrika preget. Det er mye varmere i Gulu enn i Kampala, og pga tørketiden har huset vi bor i ikke hatt vann på 2 uker. Så det er regnvann/brønnvann som vi bruker for å ”dusje”. Men i dag kom årets første regnskur. Men selve regntiden begynner ikke ordentlig før begynnelsen av mars, så det blir deilig. Vi har det veldig bra. Vi er ganske slitne, så vi gleder oss til å få vår første uke med fri neste uke. Så det blir deilig, og spennende. Vi vet ikke helt hva vi skal finne på enda. Trolig drar vi til Rwanda. Men vi får se!

Bønneemner:
- At vi får masse motivasjon og glede den siste tiden vi er her, slik at vi virkelig kan gi alt for disse herlige barna.
- At Gud forbedrer hjertene våre for den overgangen det vil bli å komme hjem igjen, men også det å si ha det til alle de menneskene og barna som vi har blitt svært knyttet til. 
- At vi kjenner at vi virkelig får slappet av og nyt ferien vår. 

Stay blessed!

 

I dag er det akkurat en uke siden vi dro fra den afrikanske landsbygda (Gulu) med tårer i øynene etter et litt for brått farvel. Vi fikk vite at vi skulle være i Kampala den siste hele måneden av oppholdet vårt, og vi fikk den endelige beskjeden om at vi måtte forlate Gulu så sent at vi bare fikk en knapp time på oss til å ta farvel på babyhjemmet. Vi fikk da erfare at en time på å si farvel til nannyer, babyer og unger man har blitt veldig knyttet til i løpet av en måned er litt i minste laget, og det var også veldig hardt å si farvel til hushjelpen vår (som har fungert som vår ”afrikanske mamma” under Gulu-oppholdet), og sikkerhetsvakten vår som er en skikkelig bra fyr.

Det at vi fikk beskjeden så sent var begge parter sin feil, for det var en god del missforståelser fra begge sider og dårlig kommunikasjon inne i bildet. Etter noen ganske frustrerende telefonsamtaler med administrasjonen i Watoto så gjorde det godt å få sitte seg ned å snakke ut ansikt til ansikt med to av lederne (som er ansvarlige for voluntørene i Watoto) etter at vi kom til Kampala. Det var med på å gi oss litt mer fred i hjertet etter den brå avskjeden, pluss at de sa at de skulle gjøre det de kunne for at vi skal få tilbringe de to siste ukene av oppholdet vårt i Gulu, så vi får se hva som skjer.

 Det ble i tillegg bestemt at vi skulle få lov til å bo et annet sted enn sist, så nå bor vi på Buziga, i det samme huset der de norske jentene bodde i fjor –og vi elsker stedet! Det er deilig å kunne bo litt i utkanten av byen, i tillegg til at kvaliteten på sengene, utsikten fra verandaen (ja, vi har veranda!), hagen (vi har blant annet et gedigent klatretre der!), og huset generelt er ganske mye finere enn Kitante (der vi tilbrakte våre første to måneder). Så da er det faktumet at her er strømbrudd ganske så ofte noe vi fint klarer å leve med, i tillegg til det at veien til jobb har blitt en god del lenger (30-45 minutter i taxi i stedet for 10-15 minutter å gå slik det var fra Kitante).

Det ble også bestemt at vi skulle få ferie i minst en uke, så da vurderer vi sterkt å reise til Rwanda en tur. Det siste som ble bestemt var at to av oss skulle reise tilbake til Gulu for en uke for å trene opp de nye voluntørene. Vi bestemte at det var mest rettferdig at Marte og Kristine fikk den ekstra uken i Gulu ettersom de begge gikk glipp av en uke av oppholdet der når Marte ble så syk at hun måtte reise tilbake til Kampala for en sjekk, og Kristine meldte seg frivillig til å være hennes reisefølge. Etter hva vi har forstått så lever de det gode livet i Gulu, selv om de selvfølgelig savner oss andre på teamet litt. De dro vel av sted på forrige lørdag, så vi forventer dem tilbake en gang rundt den kommende helgen.

Vi tre (Aurora, Inger Helene og Marianne) prøver å gjøre det beste ut av oppholdet her i Kampala. Det var veldig rart å komme tilbake på jobb på babyhjemmet her, for nesten alle ungene/babyene vi kjenner har blitt flyttet til andre steder i løpet av den måneden vi var i Gulu. Det er blant annet veldig mange som har blitt flyttet til Suubi, så vi har veldig store planer om å ta flere dagsturer dit når vi måtte få anledning. Noe som heldigvis ikke er forandret er de ansatte på babyhjemmet, og det var veldig trivelig å få treffe flere av Kampala-nannyene våre igjen. Men i det hele tatt så er det ganske få babyer igjen på babyhjemmet, og ganske mange nannyer/voluntører, så vi føler litt på det at vi ikke får gjort like mye nytte for oss her som i Gulu. Men vi er innforståtte med at det er en mening med at vi er tilbake i Kampala, og at alt er i Guds hender (selv om vi har måttet gå en del runder både med oss selv, med de andre på teamet og med Gud for å klare å akseptere de brå forandringene i hverdagen som forflytningen fra Gulu til Kampala førte til).

Noe annet som er veldig koselig er at det har kommet et norskt ektepar på vår alder hit til Kampala, og de bor foreløpig her på Buziga sammen med oss før de etter planen skal videre til Suubi. Det har selvfølgelig vært en stor glede for oss å vise dem rundt i Kampala og hjelpe dem til å finne seg til rette  –og det har også vært en sann fryd å endelig kunne snakke norsk til noen andre utenfor teamet. Når de i tillegg har gitt oss ekte, norsk melkesjokolade som de hadde med seg hjemmenfra, så er det kanskje ikke så rart at vi allerede har blitt veldig glade i dem?

Til slutt på oppdateringsdelen (delen om det afrikanske helsevesenet kommer under) så vil vi bare komme med noen bønneemner til dere der hjemme:

• at Marte og Kristine må ha et fint opphold i Gulu, og at de må komme seg trygt tilbake til Kampala
• at Gud må bevare hjertene våre gjennom alt det vi opplever her
• at vi alle må klare å finne mening i det å være tilbake i Kampala, og at vi må få føle at vi får gjort nytte for oss her
• at Gud må velsigne det norske ekteparet og være med dem gjennom hele oppholdet deres i Uganda
• at Gud skal kalle flere mennesker her til å bli leger, og velsigne dem med en god kompetanse
• at helsen på alle i teamet må være tipp-topp resten av oppholdet

Så litt om helsevesenet:

I løpet av tiden vi har vært her har vi blitt ganske kjent med det ugandiske helsevesenet. Vi begynte på dag 4 med parasitter.  I den tiden vi har tilbrakt i Kampala har vi vært heldig, for det har vært en internasjonal klinikk her som vi har gått til, og som har kunnet hjelpe oss med alt av parasitter, bakterielle infeksjoner, øyeproblemer, diare, dehydrering osv. Den eneste som kanskje ikke har fått tilstrekkelig hjelp i Kampala er Aurora som lenge slet med øreproblemer, for det har seg nemlig slik at de ikke har noen ekspert på det feltet her i Uganda.

 Når vi var i Gulu måtte vi derimot på sykehuset dersom vi trengte en sjekk –noe flere av oss uheldigvis trengte i løpet av oppholdet der også. Marte på teamet ble syk på julaften, og når vi kom til sykehuset ville de legge henne inn. Senere den kvelden sa de at hun hadde malaria. Etter noen dager med behandling ble hun bedre, og så gikk det vel nesten en uke hvor hun bare var sliten. Men så ble hun syk igjen med akkurat de samme symptomene. Legene sa at det var malariaen som hadde fått tilbakeslag, så hun fikk en ny medisin. Men etter en uke ble hun dårlig igjen, så da tok en sykepleier vi kjenner affære. Hun sendte Marte til Kampala, og på klinikken der ble det bevist at hun ikke har hatt malaria i det hele tatt.  På den internasjonale klikken fortalte legene oss at legene i dette landet er veldig stolte. Det er bedre å si at det er en ting, i stedet for å innrømme at en ikke vet hva som er i veien. En annen ting er at det er utrolig dyrt å bli lagt inn på et sykehus, så det er noe de tjener mye på. Men dette er deres teorier. Likevel har vi blitt litt mistenksomme om at det er mye sant i det de sa. På baby-hjemmet i Gulu har de nærmest sluttet å legge barn inn på sykehuset fordi det er så mange som blir feilbehandlet. Dermed er det billigere å sende dem hele veien til Kampala. Men når Marte var innlagt på sykehuset i Gulu pga feildiagnosert malaria i julen så fikk vi god oppfølging, og de kom ofte og spurte hvordan det gikk. Og vi fikk til og med et fiskehode til middag! Kanskje ikke akkurat den julematen vi hadde tenkt oss, og det hjalp jo heller ikke på matlysten til Marte..

Vi hørte fra en annen voluntør at hun hadde vært på en lokal klinikk her i Uganda som ligger ca 1 time utenfor Kampala. Når legene skulle ta blodprøve av henne så stakk de henne to ganger på et punkt midt mellom albuen og hånden. Denne voluntøren studerer medisin, så hun ble ganske oppgitt over dette, og prøvde gjentatte ganger å forklare at det var ved albuen de skulle stikke. Til ingen nytte.
 

Så litt forskjellig kompetanse og utførelser er det å finne i Uganda. Men vi har vært heldige som har en internasjonal klinikk så nærme babyhjemmet som vi har kunnet benytte oss av, spesielt siden det har vært ganske mye sykdom på teamet så langt i løpet av oppholdet. Her har de til og med en lab for å bekrefte diagnosen, noe som gjør at feildiagnoser sjelden forekommer. Så det er bra!

Men vi håper virkelig at vi ikke får noe bruk for flere legesjekker den siste tiden vår her. 

Tidlig en vakker morgen dro Inger Helene og Marianne til barnelandsbyen som Watoto har her i Gulu. Den ligger bare en times kjøretur unna med boda, og en time i strekk på boda sier vi selvfølgelig ikke nei takk til! Selv om rumpene våre ble en smule såre, og det til tider var vanskelig å holde seg fast på de humpete og støvete afrikanske veiene, så var det en helt herlig opplevelse å bare kunne suse av sted med vinden i håret og solen i øynene. Vi så massevis av leirhytter, bomullsplanter, geiter og kuer (i veien!), smilende mennesker, barn som løp etter oss, vinket og ropte ”mono, mono” (som er det lokale ordet for hviting), store gressletter, blomster og mange gigantiske trær. Og til vår store glede så vi også vårt første fjell siden vi kom hit til Gulu (selv om det kanskje ikke var et skikkelig ”fjell” etter norsk målestokk).

     Watoto sitt arbeid her i Gulu startet for 4 år siden, og slik vi har forstått det var det også da de begynte å bygge barnelandsbyen. Så barnelandsbyen er fremdeles forholdsvis ny, og den er fremdeles under utbygging. De holder for eksempel fortsatt på å forbedre klinikken, og å bygge flere skoler, og en kirke. Men selv om den ikke er helt ferdig enda, så er det likevel 300 – 400 barn som bor i landsbyen. Det fungerer sånn at i hvert av husene i landsbyen bor en mor med 4-8 barn, og husene er plassert i sirkler med omtrent åtte hus i hver sirkel.Grunnen til dette er at Watoto ønsker å ta vare på den afrikanske kulturen med å bygge hus grupper i sirkler. Noe av det vi synes er veldig bra med barnelandsbyene er at de også har noen frivillige mannfolk som kommer flere ganger i uken for å være en farsfigur for barna.
     Da vi kom inn i landsbyen fikk vi en omvisning av vår kjære bodasjåfør som også er en av fedrene i landsbyen (og det var tydelig at barna hans virkelig elsket han!). Det var helt fantastisk å få besøke barna og mødrene, og å få et lite innblikk i hvordan de lever. Mødrene er virkelige noen ordentlige helter. De har så mye kjærlighet som de gir til barna, til tross for at mange av dem også har hatt en vanskelig fortid. En av historiene vi fikk høre var at en mor hadde blitt bortført under krigen og ble gjort til en barnesoldat. Etter en stund, mens hun fremdeles var en soldat, fødte hun to barn. De gikk gjennom en vanskelig tid, men i dag er hun mor i landsbyen og tar seg av enda flere barn i tillegg til sine egne. Det er vanskelig å finne ord for slikt, men det er helt tydelig at Gud har gjenopprettet mange av menneskene her som er preget av krigen.
”Han som trøster oss i all vår trengsel, så vi kan være i stand til å trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud” 2 kor 1:4
     Vi følte oss veldig verdsatte og velkomne i barnelandsbyen. Det var morsomt å få tilbringe litt tid sammen med barna, og vi hadde også med oss såpebobler som de fikk leke med (som dere kan se i filmen vi har lagt ut). Marianne fikk også for en kort stund testet ut fotballskillsene sine sammen med noen av barna, til sin store fornøyelse. Barna har nå skolefri, men det betyr ikke nødvendigvis at de har ferie i den forstanden av ordet som vi kanskje er vant med. Når de ikke er på skolen så hjelper de ofte til i huset med å vaske, lage mat og ikke minst å hente vann. Akkurat nå er det tørketid, eller ”dry season”, i Uganda, og det medfører at tilgangen på vann ikke er særlig bra. En av mødrene fortalte oss at de måtte gå til en elv som lå langt borte for å hente vann til å få vasket klærne sine. Men til tross for at hverdagen har sine utfordringer så lever de alle sammen godt, og de virker veldig lykkelige sammen.

Det var også med en følelse av lykke at vi satte oss på bodaen og kjørte hjemover igjen. Selv om vi var ganske trøtte og slitne, så hadde vi hatt en opplevelsesrik og fin utflukt til landsbyen, og vi håper at vi vil få muligheten til å komme tilbake senere engang.

Uganda er et land som de siste 40 årene har vært gjennom mye. De aller fleste har på en eller annen måte hørt om navnet Idi Amin, og vet kanskje også at han styrte Uganda med jernhånd en periode det forrige århundret. Det mange ikke vet er at Uganda også har vært rammet av borgerkrig, som varte i 23 år, fra 1986 til 2009. Det nordlige Uganda var base for Joseph Kony og hans armé kjent internasjonalt som the Lords Resistant Army - LRA. LRA og Kony skapte store konflikter i Uganda, og i tjuetre år var nord-Uganda åstedet for grusomme forbrytelser og overgrep som lett kvalifiserer Kony til å stilles for krigsdomstolen i Haag. Den vanlige praksisen var å kidnappe barn (ja barn helt ned i 11-årsalderen), og trene dem opp til å bli blodige mordere, totalødelegge hver landsby de kom over, og slakte alle innbyggerne. Hvorfor? Fordi Kony var gira på å overta makta i Uganda. Funket det? Nei (heldigvis!). 

Så, hvorfor den lange innledningen lurer du kanskje på? Jo, fordi team Uganda nå bor, lever og arbeider i nøyaktig det området hvor krigshandlingene foregikk. Det er en veldig spesiell følelse og opplevelse å vite at hver eneste person vi møter som er over tre år gammel (det ekskluderer babyene våre), har en eller annen erfaring og opplevelse med den grusomme borgerkrigen, og også LRA. For oss som ikke kjenner kulturen til acholifolket, som er stammetilhørigheten til folket her i Gulu, er det vanskelig å si hvordan krigen har preget dem, og hvor annerledes kulturen er i dag i motsetning til tidligere. Våre kolleger på babyhjemmet har imidlertid tatt på seg fortellerrollen for oss, og kan fortelle oss om en kultur som er varig forandret, og som ikke er like åpen og tillitsfull som den tidligere var. Det er en veldig spesiell opplevelse for oss som opplever å bli hilst på på hvert eneste gatehjørne, og som opplever acholifolket som et særdeles vennlig og gjestfritt folk. 

Det er vanskelig å forestille seg alle de grusomhetene som har foregått her i Gulu, og hva befolkningen her oppe har gått igjennom. Mange sliter psykisk på grunn av alt de har opplevd, og prosentandelen av befolkningen som er alkoholikere er betydelig høyere her i Gulu enn andre steder i Uganda. Selv om området her oppe i dag er fredelig, og livet tilsynelatende er tilbake til det normale, så er folk fortsatt redde. Menneskene vi møter forteller oss at folk fra de mindre landsbyene rundt om i området her fortsatt kommer inn til Gulu på nattestid for å sove i gatene her for å føle seg trygge, og folk ser seg fortsatt over skulderen på en daglig basis. Selv om Kony og LRA er borte fra området er folk fortsatt redde, for de er så vant til en hverdag med vold og grusomheter. 

Det er når man vet disse historiene, og vet litt av hva menneskene her oppe har vært i gjennom man blir så ufattelig overveldet av den livsgleden og det fremtidshåpet mange av dem har. Det har vært flere ganger jeg (Aurora) har måttet stoppe opp og hente igjen pusten min, eller holde tilbake et par tårer fordi folket her oppe har et så brennende håp for fremtiden, og på tross av alle grusomheter de har opplevd har de likevel en brennende Jesusgnist og har klokketro på at framtiden bringer håp og glede. Man skulle tro at 23 år med blodig borgerkrig er nok til å ta framtidshåpet fra enhver, men acholifolket her i Gulu er et levende bevis på det motsatte. I stedet for å gi opp jobber de sammen for en bedre framtid, og for utviklingen av byen og regionen deres. Det er beundringsverdig, og nordmenn har uten tvil noen ting å lære av acholifolket og deres kollektive innsats for en bedre framtid. Framtiden er nemlig lys, spesielt for acholifolket. 

    Den siste uken har vært preget av mange forandringer! På lillejulaften flyttet vi til Gulu. Gulu er en liten by i den nordlige delen av Uganda. Watoto har et baby hjem her, en menighet og hovedbasen for living hope er her. Living hope er Watotos arbeid blant kvinner for å gi dem tilbake et verdig liv. Dette er kvinner som er enker, eller preget av HIV/Aids, eller kvinner som sliter økonomisk og det kan også være kvinner som har vært barnesoldater. I det øyeblikket vi kom inn i Gulu, ble vi alle så glade over at vi skal få være her en hel måned(Kanskje litt mer også!). Med nydelige solnedganger, fantastisk stjernehimmel, vennlige mennesker, bodas ( lettmotorsykkel taxi) og chapatti, føles livet ganske bra! Barna er det beste! Baby hjemmet vi er på er det nå 72 barn under 2 år. Den minste er nå 7 dager, og han kom 5 dager gammel.
     Vi våknet opp på julaften, klare til å spise risengrynsgrøt og se tre nøtter til askepott. Men vi fant fort ut at Marte måtte til sykehuset. Så etter en hel dag på sykehuset fant de ut at Marte hadde fått Malaria. Kjipt, men godt for oss at afrikanerne vet hvordan en skal behandle det. Men ennå en uke etter er hun fremdeles svak, men hun er mye bedre!! Takk Gud!
      Ellers har denne uken vært preget av å være nye på jobb, og prøve å lære mange nye navn. Men nå begynner det å komme seg. Vi trives utrolig godt her. Huset vi bor i er kjempe deilig, og frukten som er her… Å.. finnes nesten ingen ord. Utrolig! I hagen vår har vi avocado tre, mango tre, bannan tre, sitron tre, argurker, salater, søtpoteter, og sist men ikke minst nydelige blomster!  Ganske idyllisk of å si det sånn.
      På nyttårsaften var vi på en overnighter i menigheten, som er lovsang og tilbedelse på den afrikanske måten, hele natten. Dette var forresten under åpen stjernehimmel! Det var morsomt og digg å få være med på en slik lovsangsfest. Mange av de som bor her har sagt at det ikke er noe annet sted enn i kirken de kan være i slutten og i starten av året! De gir Gud æren for at de i det hele tatt lever, det er sterkt. Her i Gulu har det vært en grusom borgekrig i 23 år, og denne krigen endte for kun ¾ år siden.  Så og si alle har erfaring med krig, men Gud har reddet dem. Det er så spennende å se hvordan Gud har gjenopprettet Gulu. Gulu har for oss blitt et bevis på hvor herlig en afrikansk by kan være.

Vi har det egentlig helt fantastisk, og gleder oss over den tiden som kommer! 

"Bare godhet og miskunhet skal etterjage meg" - Salme 23 

Vi har det alle ganske bra her i Kampala. Vi nyter sola, barna og flott julemusikk i Uganda. Vi har vel ikke helt julestemning, men vi prøver hardt med Amalies jul og julelys. De siste ukene har det vært mye jobb, og de dagene vi har fri, tenker vi på barna våre på baby-hjemmet.  Gøy å se hvordan barna vokser og smiler. Det som har vært spesielt digg de to siste ukene, er at vi har hatt to fridager sammen. Vi har det slik at vi ikke har fri alle sammen på samme dag. To har fri en dag, og tre en annen dag. På den ene dagen dro vi til Speke Resort. Der var det et treningssenter, badebasseng, og deilig mat. For å si det enkelt = Helt herlig! Deilig å ha en dag hvor vi faktisk kunne nyte varmen! Noe som resulterte i at noen ble ganske solbrente. Det var deilig med en skikkelig avkobling i hverdagen da. Den andre fridagen dro vi til en by som heter Jinja. Det er en litt mindre by enn Kampala, som ligger ca 1 ½ time unna. Vi startet dagen med å dra til postkontoret i Kampala kl 7. Det er nemlig slik at det finnes noen postbusser som drar 7-8 tiden hver dag, og disse bussene drar rundt til forskjellige byer i Uganda. Vi ankom i Jinja rundt 11. Så der sto vi i en liten by, og dette uten å vite helt hvor vi skulle. Vi bestemte oss for å prøve å finne et ridested i Jinja. Etter å ha hørt med flere lokale, og når de ikke viste hvor det var, dro vi til kilden til Nilen i stedet. Det var vakkert der, men så fort vi møtte noen boda sjåfører (Det er lett motorsykkel taxi i Uganda. Det er utrolig gøy!) som viste om ridestedet, dro vi avsted. Vi kjørte vel i 20 min, og dette innover landsbyveier og inn på en liten sti inn i noe som var litt som en jungel. Omsider kom vi til et idyllisk ridested som lå ved Nilen. Etter to timer på hesteryggen, var rompene våre støle, men vi var fornøyde! Så dro vi tilbake til Jinja og spiste mat. Vi ble der til kvelden, og da kom vår trofaste taxisjåfør og hentet oss. Hele veien tilbake var det julemusikk og kjærlighetssanger på full guffe. Vi liker taxisjåføren vår!
      I går fikk vi vite at førstkommende fredag blir vi flyttet til Gulu. Det er en liten by helt nord i Uganda. Dette er et bønnesvar for oss. Vi har lengtet etter frisk luft og litt mer natur. Kampala er en veldig travel by. Så vi skal være i Gulu ut januar, og her skal vi jobbe på et annet baby- hjem. Det er litt artig og en tankvekker hvor godt bønn fungerer. Noen ganger får en svar fort. Så det er litt rart å måtte flytte på lille julaften, og med det også flytte fra de barna vi har blitt så glad i. Men mange av barna vil vi se igjen når vi kommer tilbake.
     Vi vil benytte dette blogginnlegget til å ønske dere alle en herlig god jul. Julen er en helt fantastisk tid til å løfte blikket og se på Jesus. Det er så deilig å vite at på grunn av Jesus kan vi håpe og glede oss over livet vi har fått! Så klart en viktig tid til å sette seg ned, og se tilbake på året som har gått. Det er viktig å få kost seg masse og få spist mye god mat. Vi skal kose oss med tre nøtter til askepott, risengrynsgrøt og julesokk! Dette blir bra! God Jul!